Utstillingsinfo
- Periode06.02.03 - 06.02.03
Ironisk nok oppdaget Webb fotografi ved en tilfeldighet. Hun studerte engelsk litteratur og reiste i den forbindelse til Sør Amerika hvor hun skrev artikler for aviser og magasiner i Venezuela, Mexico, USA og Europa.
Jeg hadde aldri brukt et kamera og jeg visste ingenting om fotografering. Jeg ble sendt til grensen mellom Venezuela og Colombia for å skrive en featureartikkel om oljeindustriens påvrikning på lokale stammer i området. Jeg måtte låne bilder av en misjonær, og bildene var av elendig kvalitet. Når jeg kom tilbake etter denne jobben, skjønte jeg at jeg burde ha mitt eget kamera slik at jeg kunne både ta bilder og skrive, forteller hun til British Journal og Photography.
Inspirert av å både skrive og ta bilder, tok Webb ett år på London College of Printing.
Jeg hadde knapt tatt i et kamera, mens alle de andre hadde fotobakgrunn, så det var mye å ta igjen for meg. Men det året var utrolig interessant og jeg lært masse, sier hun. På skolen gjorde Webb et prosjekt om barn med laukemi på et sykehus. Der og da ble hun så forelsket i fotografi at hun skjønte at skrivingen ville komme i andre rekke. I 1998 fikk hun andrepris med sine bilder i Ian Parry Awards.
Den prisen var veldig viktig for meg. Ikke kun selve prisen, men det at jeg møtte en rekke inspirerende mennesker som Steve Blogg, Tom Stoddard og John Downing. De ga meg mot og lyst til å satse skikkelig på fotografi, og de ga meg en følelse av at det virkelig er mulig å nå fram med bilder, forteller Webb.
Etter prisen i 1998 sparte hun opp penger for å kunne reise til Baku i Azerbaijan for å gjøre et selvstendig prosjekt om hvordan oljeindustrien der påvirker det lokale folket.
Jeg ville dokumentere hvordan oljerikdommene og troen på det svarte gullet påvirket samfunnet i Baku, sier hun.
Webb ble også invitert til å reise sammen med den internasjonalt anerkjente fotografen Tom Stoddard til India i to uker. Jeg var så uerfaren, men jeg lært veldig mye av å jobbe sammen med han. Jeg bruker aldri telelinser, men jeg følte det veldig rart å gå tett innpå folk i private situasjoner. Jeg så på Stoddard og oppdaget at folk ikke brydde seg om at han gikk tett innpå dem, og det ga meg en viktig lærdom, sier hun.
På vei hjem ble hun bedt om å vise sin portefolie til Katz Bildebyrå. Som en resultat av dette ble hun medlem. Det er ikke mange som får sjansen med så lite erfaring til å bli med i et byrå. Det satte jeg virkelig stor pris på. Og i Katz har jeg fått muligheten til å drive med det jeg liker i stedet for å bli presset mot komersiell fotografering. Dessuten er det viktig for meg kreativt sett å være del av et byrå. Hele maskineriet setter i gang med både printing av bilder, redigering og distrubusjon av bildene til hele verden i løpet av et par dager, forteller hun.
For et par år siden bestemte Webb seg for å sette av god tid til å finne ideer. Resten av tiden til fotografere ideene.
Jeg ville gjøre et prosjekt om anoreksia og bullemi, så jeg kontaktet Eating Disorders Association. De fortalte meg at det finnes rundt 100.000 registrete med spiseforstyrrelser i Storbritannia og de hjalp meg med å finne noen kvinner som kunne være interessert i et fotoprosjekt. Når jeg startet prosjektet, trodde jeg det ville ta lang tid å bygge opp et forhold til dem. Men jeg ble veldig overrasket over hvor åpne kvinnene var. Jeg vil at dette prosjektet både skal fungere som en kampanje og at det skal være belærende. Bildene viser angsten og affekten denne sykdommen har på ofrene og familiene deres, og de viser hva slags helvete de må gjennom for å bli friske, sier Webb, og fortsetter.
Jeg tror det var en fordel å være kvinne når jeg jobbet med anoreksiaprosjektet. Kvinner har lettere for å forstå noe så sensitivt og intimt som anoreksia. Jeg fotograferte veldig private deler av kvinnenes liv, så det å være kvinne hjalp meg virkelig, sier hun.Webb fortsetter å jobbe med prosjektet, slik at det kan fortsette å komme i magasiner og forhåpentligvis i bokform.