Slik innsatte ser det

- Vi vil at de selv skal fortelle, vise hvem de er og hva de står for. De er ikke bare innsatte, de er mennesker med en fortid, en nåtid og ikke minst en fremtid. Mange har glemt dette, og noen synes ikke livet er viktig, og bryr seg ikke om hvordan livet blir og mange har gitt opp. De er flaue over sin situasjon, og vil ikke vedkjenne seg hvor de er og hva de har gjort, og tror derfor de ikke er verdt noe, heter det i utstillingens pressemelding.

Den opprinnelige ideen med prosjektet var å ta bilde med engangskamera. Men etter mye feiling og mange dårlige bilder ble engangskamera gitt opp til fordel for digitale kameraer. Da våknet lysten til å ta bilder også.

- Vi hadde noen runder med det å ta initiativ, ville og å spørre. Noen hadde for vane å sitte litt "bakpå" og vente til de måtte gjøre noe. Det liker ikke jeg. Jeg ville at de som hadde meldt seg på skulle jobbe og ville det. Men som innsatte sa, så "sitter vi i fengsel og sliter med vårt". Dette synes jeg var en dårlig unnskyldning og presset bare litt til. De som deltok måtte også presses, svette og ha forventninger til seg selv for å prestere. Ikke minst måtte de bruke hodet på en annen måte. Med dette prosjektet fikk de sjansen til det, forteller Trine-Lise Løvaas til foto.no.

Det har vært fokus på å få kultur inn i fengslene, f.eks. foto, maleri, kunsthåndverk o.l. Men mange av prosjektene har vært om innsatte, eller prosjekter der innsatte er tilskuere. Med prosjektet ”sånn jeg ser det” ønsket initiativtakerne å få innsatte med på fotoprosjektet: ”et samarbeid mellom oss og dem”, der innsatte selv var med på å utforme ideer, tilføre kreativitet og erfaring, diskutere foto og historier.

Initiativtakerne til prosjektet forteller i en pressemelding at det finnes så mange kreative mennesker på Ullersmo, unge og gamle, som har en historie å fortelle. Med fotoprosjektet ”sånn jeg ser det” ønsket de at de selv skulle fortelle, vise hvem de er og hva de står for.

- De er ikke bare innsatte, de er mennesker med en fortid, en nåtid og ikke minst en fremtid. Mange har glemt dette, og noen synes ikke livet er viktig, og bryr seg ikke om hvordan livet blir og mange har gitt opp. De er flaue over sin situasjon, og vil ikke vedkjenne seg hvor de er og hva de har gjort, og tror derfor de ikke er verdt noe.

Løvaas forteller til foto.no at de jobbet mye med ideer, hvordan komme frem til en ide, hva er en bra ide og hvordan bli mer kreativ.

- Vi så på filmer og bilder, jeg lånte ut bøker og filmer og diskuterte kunst og foto. Jeg hjalp dem mye med selve bildene: hvordan utforme det best mulig, komposisjon, lyssetting og hvordan jobbe med lyset samt det tekniske. Noen måtte jeg dra skikkelig i ørene og mase på jevnt og trutt, mens andre jobbet mer for egen maskin, der de spurte etter meg og ikke omvendt. Noen ganger måtte jeg slå i bordet og be dem skjerpe seg, andre ganger måtte jeg roe dem ned fordi de nesten var for ivrige.

Løvaas er imponert over resultatet og de innsatte. Før prosjektet fikk hun høre at dette var noe hun ikke kunne forvente noe av, men at det var fint at hun gjorde det. Hun har derimot vist at hvis man jobber godt nok for og med ting så kan man få mye til.

- Man må jobbe, svette, gå på trynet og prøve igjen for å få resultater. Det var det flere som gjorde i dette prosjektet. De tok en sjanse og fikk igjen som bare det. 11 innsatte fullførte.

Utstillingen kan sees på Ullensaker Kulturhus på Jessheim frem til 20. april.